Om boka

Sommeren 2011 er Cathrine 17 år
I ett år har hun gledet seg til å reise til Utøya,
til å henge med venner og bli kjent med nye folk.
Hun har overtalt lillesøsteren Elisabeth til å bli med,
de er tett i alder og er nærmest venninner.
Sommerleiren starter i idyll,
men den tredje dagen skal alt endre seg. For alltid.

I boka følger vi Cathrine tett. Fra avreisen til Utøya,
til hun våkner opp på sykehuset full av alvorlige skuddskader.
Etter dager inn og ut av operasjonsalen får hun vite det hun frykter.
Lillesøsteren er død. Og hun klarer ikke slippe tanken:
At det var hun som overtalte Elisabeth til å bli med.
Det skal ta ti år før hun klarer å reise seg fra traumene og skyldfølelsen.
Ti år hun deler med oss lesere i denne selvbiografiske historien.

Språket er direkte, enkelt og godt. Leseren kommer tett på
Cathrines tanker og opplevelser. Sideoppsettet er luftig.
Avsnitt og hyppige kapitler følger tekstens rytme
og skaper stort lesedriv.

Utdrag fra boka

Jeg var irritert da jeg gikk mot teltet sammen med
Celine. For en møkkadag! Jeg som hadde skrytt til
Elisabeth om hvor bra leiren på Utøya var. I et helt år
hadde jeg bygget opp forventningene våre. Det var regn
og grått og vått overalt. Alle var deppa og stressa etter
eksplosjonen i Oslo. Og nå var til og med diskoteket
avlyst. Det vi hadde gledet oss mest til. Det var så dritt!

Julie og jeg ble sittende rådville i teltet.
Hva var det som skjedde egentlig?
Plutselig kjente jeg det i hele kroppen. Jeg ville hjem.
Hjem til tryggheten, hjem til rommet mitt.
Hjem til familien.

– Skal jeg be pappa hente oss? spurte jeg Julie.
– Men det blir vel ikke plass til alle i bilen? svarte hun.
Hun hadde rett.
– Vi får bare holde ut, sa Julie stille.

Samtidig fikk jeg en dårlig følelse i kroppen.
En følelse av at noe var veldig feil.