Om boka

Vennskap og klimaregnskap

Hanna har få venner og liker ikke å snakke høyt i klassen. Hun tenker mest på sitt eget klimaregnskap. Skal hun slutte å spise kjøtt? Kan hun ønske seg ny telefon når hun har gitt et løftet til verden og fremtiden om å gjøre det hun kan for klimaet?

Å få mensen er ikke bare slitsom fordi det er uvant og vondt, men også fordi hun da produserer avfall hver måned.

Så starter Hani i klassen. De blir venner og alt blir bedre for Hanna. Men Hanna tenker også mye på at Hani bruker hijab, for er ikke det et symbol på kvinneundertrykkelse? Og Hani er ikke opptatt av miljøet på samme måte som Hanna. Hun bruker aluminiumsfolie på matpakka hver dag, til tross for at Hanna har forklart at matpapir er et mer bærekraftig valg. Kan dette stå i veien for vennskapet deres?

«Hanna og Hani» handler om vennskap, toleranse for ulike verdier og valg, og om det å ta ansvar for miljøet.

Boka har korte kapitler, mye dialog og stort lesedriv. Handlingen er tydelig og persongalleriet er oversiktlig. Noen lange setninger og vanskelige ord.

Utdrag fra boka

Jeg lytter halvinteressert på Hani mens vi spiser,
og det er ikke før hun har spist opp alle tre brødskivene
og krøller sammen aluminiumsfolien, at jeg innser at
matpakka var pakka i aluminiumsfolie i dag også.
– Trodde du hadde de cleaneste kantene på matpak-
ker jeg? Klarte du ikke pakke matpakka med matpapir
likevel?

Jeg prøver å la spørsmålet høres fleipete ut, men jeg
hører at det kommer mer som en anklage. Og jeg
må innrømme at jeg blir litt sur. Jeg viste henne jo
hvordan hun kunne pakke inn med matpapir, i går,
hvorfor bryr hun seg ikke? Jeg trodde kanskje hun
skulle bry seg litt, om ikke for verden, så for min skyld.
Den enkle følelsen av å være adskilt fra kroppen min
kommer igjen.

Hani bare trekker på skuldrene. – Hadde ikke mat-
papir, sier hun likegydig. Så kaster hun aluminiums-
ballen mot søppelbøtta ved vasken og treffer.
– Yes! Roper hun og strekker armene i været.
– Hysj, sier Tiril og ser strengt på Hani, men Hani
bare gliser tilbake.

Jeg ser Tiril og Line se innforstått på hverandre, riste
svakt på hodet. Og jeg skjønner hva de mener. Hani er
litt mye.

Da det ringer ut på slutten av dagen, skynder jeg
meg ut døra fra klasserommet, nedover gangen og ut
hovedinngangen. Jeg småløper det første stykket over
skolegården og bortover veien til der den deler seg. Jeg
kan ikke være med Hani, ikke så lenge hun ikke bryr
seg om å ta vare på miljøet, ikke så lenge hun bruker
hijaben, ikke så lenge hun bare tenker på seg selv.

Jeg vil ikke være lei meg, men jeg kjenner tårene
presse på likevel. Men det er dette som er det riktige,
overtaler jeg meg selv. Hodet vet jo det. Det er vi som
er håpet. Hvis ikke vi, hvem skal ellers få verden på rett
kjøl? Det er vi som er fremtiden.