Om boka

Sterkt om tvangstanker, sorg og vennskap!

Mia må telle, alt. Hun kan ikke ta sjansen på å la være, da kan noe forferdelig skje.

Er døra låst? Trangen til å sjekke blir som en kløe i kroppen, en uro, og Mia må sjekke én gang til for å stilne tankene. Følelsen av å dø hvis hun tråkker på stripene i gulvet, eller sprekkene mellom flisene, er stor.

Tvangstankene blir som et fengsel. De har vært der i mange år, men da det utenkelige skjer, blir alt enda mer intenst og skyldfølelsen lammende.

Mia blir lagt inn på lukka avdeling. Psykolog Martin skal lære henne teknikker for å takle tvangstankene.

Hjemme er vennene bekymret for Mia. De lurer på hvordan det går med henne, hva hun trenger og hvordan de kan være der for henne. Historien veksler mellom Mias historie og vennenes chat.

Boka har korte kapitler og mye dialog.
Handlingen er lett å følge og det er stort lesedriv i teksten.

Utdrag fra boka

Martin stirrer på meg. Spør hvordan det går med
tellinga. Spør, som om det er noe vi har snakket om
tidligere. Ikke noe han bare har lest i en journal.
Jeg har aldri møtt ham før.
«Verden er nygd opp av matematiske formler,» sier
jeg.
Det er sant. Alt kan telles. Alt er tall. Alt er bare
formler som svirrer rundt oss. Uten tall er vi ingenting
Jeg hjelper bare til med å holde oversikten.
«Men vi kan hjelpe deg å mester det,» sier han. Han
sier ikke at de kan få meg til å slutte. Det er tydeligvis
ikke et alternativ.
«Fint,» sier jeg. Så holder jeg kjeft.
Jeg vet hvordan det er. Det er som i en amerikansk
politiserie, at alt jeg sier og gjør, kan bli brukt mot
meg i en psykologtime.
Likevel sier jeg rett etterpå at hvis jeg begynner å ten-
ke på hvor stort universet er, så blir jeg svimmel. At
ingen egentlig kan garantere at ikke veggene faller ned
i hodet på oss, eller at ikke taket bare blir borte.
«Tror du på alt dette?», spør Martin, tar av seg bril-
lene. Lener overkroppen nærmere meg.
«Det er ikke usannsynlig …,» sier jeg, mens han ser
på meg som om det er det.
«Syns du dette rommet virker utrygt?» spør han.
Ser seg rundt. På de hvite murveggene. Korktavla som
henger over kontorpulten. De tykke bokryggene som
står i den skeive bokhylla under vinduet.
«Rom kan føles utrygge,» sier jeg. Puster tungt.
«Selv om de ikke er det.»
Han noterer. Faen.
«Og om du teller, så går alt bra?» spør Martin.
Det er et lurespørsmål. Han vet at selv om jeg teller,
så går alt til helvete.
Telling er ikke noe jeg vil. Telling er noe jeg må. Det
er en tvang som setter seg helt fast i hjernebarken om
jeg ikke hører etter.
Jeg vet at tankene mine ikke kan forårsake natur-
katastrofer. Samtidig kan jeg ikke ta sjansen. Jeg må
telle, eller så vil det gå fryktelig galt igjen.
Jeg sier at jeg vet at det er usannsynlig. At jeg vet jeg
er du.
«Du er ikke dum, Mia,» sier Martin. «Du er redd.»