Om boka

Hvordan blir man voksen?

Jonas Eide går siste året på ungdomsskolen. Så langt har det meste gått på skinner, men nå skal liksom resten av livet være opp til ham!

Hva skal han bli? Hvem vil han være? For ikke å snakke om valg av kjæreste, venner og studieretning. Vil han trives best som skuespiller eller med å jobbe i barnehage? Skal han være sammen med Sofie eller forsøke å nærme seg Jessica?

Listen over valg er nærmest endeløs, men kan man være sikker på at man velger rett?

«Jonas Eide går på vannet» er en klok og morsom roman om det å vokse opp og velge seg et liv. Den har korte kapitler, mye dialog og takket være tydelige scener og presise persontegninger, er handlingen lett å orientere seg i. Teksten er luftig satt opp på sidene, og det er godt lesedriv hele veien gjennom.

Boken anbefales for lesere på ungdomsskolen og videregående, men voksne vil også finne mye å glede seg over her.

Utdrag fra boka

Tro på mennesket

La meg først si: Kristne folk hadde alltid vært ganske eksotiske for meg. Det var noen muslimer på trinnet, og minst én buddhist. Et par lurvete jenter som insisterte på å kalle seg hekser.

Men kristne? Jeg kjente ingen. Mormor gikk i kirken på julaften, men jeg tror det var mest for å flashe bunaden når hun først hadde brukt to timer på å få den på. Og mamma mente at religion var hjernevask, hun pleide å skryte av at hun var den første på skolen sin som hadde konfirmert seg borgerlig.

Selv hadde jeg ikke konfirmert meg i det hele tatt. Der jeg bodde, var det vanlig å gjøre det i kirken fordi det var minst stress, man dro på leir en uke og fikk en haug med penger i premie. Jeg kunne sikkert gjort det samme, mest for å irritere mamma, men en gang vi diskuterte konfirmasjon i KRLE, ble jeg revet med og endte med å erklære at jeg nektet å selge sjelen min for en Mac. Etter det var det ingen vei tilbake: Jeg fant info om borgerlig konfirmasjon på nett, registrerte meg og det hele, mamma var så stolt da hun ringte mormor og fortalte at jeg hadde tatt valget helt selv.

Noen uker senere tok jeg T-banen for å møte samtalegruppa mi for første gang. En gang i uka skulle vi møtes og bryne oss på hverandre, som det sto på nettsiden. Først hadde jeg blitt stressa da jeg innså at det ikke var noen jeg kjente der. Så hadde jeg begynt å glede meg. Kanskje det var akkurat dette jeg trengte? Nye mennesker, nye perspektiver?