Om boka

Om vennskap, forventningspress og de store veivalgene i livet!

Johannes og August har vært bestevenner så lenge de kan huske. Begge er enebarn og født inn i velstand. De skal arve store formuer og mektige selskaper. Etter videregående forventes det at de skal studere i London, og så overta familiefirmaene.

På papiret lever de drømmelivet, men bak fasaden lurer spørsmålet – er de egentlig frie til å velge sine egne veier, eller er fremtiden allerede bestemt?

Denne sommeren reiser vennegjengen til den franske rivieraen, til Augusts families enorme villa – med egen tennisbane, stort basseng og en stab av sjåfør, gartner, hushjelp og kokk som diskret tar hånd om alt de ønsker seg.

Kameraet Johannes fikk til jul, er med ham overalt. Han forsøker å fange verden slik han ser den, noe han aldri ville sagt høyt til vennene.

En kveld møter Johannes en som får ham til å lengte etter et annet liv og til å ta andre valg. Men er det mulig å snu ryggen til alt og gjøre som han vil? Og vil han ikke da svikte August, den eneste som alltid har vært der for ham?

Boka har godt lesedriv, få karakterer, et luftig oppsett og mange avsnitt.

Språket er direkte og enkelt og det er mye dialog.

Utdrag fra boka

– Hva er det du vil? Hæ?
Stemmen til August brenner i ryggen som piskeslag, men
jeg stopper ikke.
Hjertet hamrer i brystet. August fortsetter.
– Hva er det du tenker deg? Ta bilder? Fuckings bare lese
bøker? Bli sammen med Théo? Og hvor slutter alt det, da?
Drite i firmaet? Drite i London?
– Ja!
Ordet er ute av munnen før jeg får tenkt meg om. Jeg
snur meg midt i trappen mens ekkoet slår igjennom hallen
før det blir stille.
I bunnen av trappen står August og ser ut som om jeg har
skutt ham. Som om jeg har sagt noe som gjør uopprettelig
skade.
– Det går noen sekunder før han klarer å åpne mun-
nen.
– Og … og hva med …, begynner han lavt, men stopper
opp.
Han legger hendene over ansiktet, puster oppgitt. Når
han tar dem vekk igjen, har han tårer i øynene. Jeg går
mot ham igjen, ned trappen, og legger armene mine på
skuldrene hans.
I et sekund tenker jeg på å vise ham noen bilder på kame-
raet mitt, vise at jeg faktisk er ganske god, men det ville vært
umulig.
August ser sløvt på meg.
– Vi kan gjøre som vi vil, hvisker jeg.
I noen sekunder er vi helt stille. Jeg tenker at han skal
nikke og si fuck it eller kanskje eller jeg vil også drite i alt,
men i stedet tar han et skritt unna meg. Slår armen ut og
peker på alt rundt oss, hvisker med en stemme som kan
forgifte ting:
– Vi kan ikke gjøre som vi vil. Det skjønner du jo. Det
vet du jo. Vi to kan ikke bare … vi kan ikke …
Han har panikk i blikket, stopper opp, peker oppgitt på
meg.
– Du kan ikke bare snu ryggen til alt, sier han høyt.
– Men kanskje jeg må det! Roper jeg tilbake.