Om boka

Verdier på avveie
Finn vokser opp på vestkanten i Oslo. Han har penger, venner og bor i et enormt hus sammen med familien sin. Han mangler faktisk ingen verdens ting … helt til faren hans en dag blir arrestert, og alle pengene med ett forsvinner.

Plutselig mangler familien alt, og Finn tar på seg ansvaret for å få tilbake det aller viktigste. Men hva er egentlig viktigst, og hvor langt er han villig til å gå for å få det tilbake?

«Finn fem feil» er en spennende og morsom roman om å oppdage hvilke verdier det er verdt å kjempe for.

Boken er skrevet i et lekent og effektivt språk, kapitlene er korte og det er godt lesedriv hele veien gjennom.

«Finn fem feil» anbefales for lesere på mellomtrinnet.

Utdrag fra boka

«GUDMUND?» roper mamma.
Stemmen er spørrende. Mamma er aldri spørrende. Mamma vet. Hun vet hvem i nabolaget som er redelige (få), hvem som er idioter (mange), og hvem som har noe å skjule (alle). Dette vet hun takket være lokalavisen og det store vinduet på kjøkkenet med utsikt over Himmelveien. Mamma vet alt. Hun har aldri spørsmål, bare beskjeder. Men nå roper hun navnet til pappa med en sånn dirrende undring at det høres ut som hun lurer på om det er det han heter.

Det er kanskje derfor jeg skjønner det. Eller, jeg skjønner ikke nøyaktig det, men jeg skjønner noe. Det er det eneste som forklarer hvorfor jeg blir så redd.

«GUDMUND? DU MÅ KOMME NED? POLITIET ER HER?»
Politiet?
Igjen?
Jeg reiser meg og løper bort til vinduet. Gårdsplassen er merkelig mørk. Alle utelysene er skrudd av. Men jeg skimter tre ukjente biler som står parkert der nede. De ser ikke ut som politibiler. Ingen av dem har blålys, som den jeg så i enden av Himmelveien tidligere i dag.

«GUDMUND?» roper mamma igjen. «POLITIET SPØR ETTER DEG?»
Pappa ser ikke på meg. Han plasserer bare den hårete neven på teppet og reiser seg.
«Bli her, du, Finn», sier han. Stemmen er ny. Myk og lav. Ingenting ved pappa pleier å være mykt eller lavt. «Jeg kommer snart tilbake.»
Han drar hånden over munnen. Nøler. Det er noe han skal si. Jeg ser det på øynene hans. Det er som om de strekker seg mot meg. Men så ombestemmer han seg og går.

Jeg blir stående. Men bare litt. På vei ned trappa klatrer en høy, mørk stemme mot meg. Den kommer fra kjøkkenet. Hvis stemmen hadde hatt en form, ville den vært et monster fra en mørk grotte med hvite øyne og slimete kropp.
Stemmen sier: «Gudmund Gråvald? Du må bli med meg.»