Om boka

Rebecca jobber på en asylinstitusjon for yngre mindreårige asylsøkere. Hun får ansvaret for de tre afghanske guttene Zaher, Ahmed og Hamid. Rebecca observerer guttene og gjennom hennes blikk tar vi del i hverdagen på institusjonen og i større hendelser i guttenes liv. De er alene i et nytt og ukjent land. De har ubearbeidede traumer og hjemlengsel. Livet tar ulike vendinger for de tre guttene når institusjonen plutselig skal legges ned. Samtidig mottar en av dem et brev fra UDI.

Denne boka er sterk lesning, men også tidvis morsom og håpefull.

Boka har få karakterer, mye luft og mange avsnitt. Den har også mye dialog og godt lesedriv. Fint for en noe øvet leser.

Utdrag fra boka

«Det er en mindre by i Sverige, hvilke spiller ingen rolle. Bare at den ligger i nærheten av vann. En innsjø eller en bekk som man kan kaste steiner i. Steiner som forsvinner, som etterlater seg små bevegelser på overflaten.»

«Morgenen etter møter Hamid og Zaher meg ved inngangen. Hvordan går det med Ahmed? Spør Hamid. Jeg vet ikke, sier jeg. Jeg fikk ikke treffe ham. Hvorfor ikke? Spør han, og jeg forklarer at i Sverige må man innimellom være i slekt for å besøke noen i omsorgsvesenet, for eksempel mor eller søster. Vi har ingen familie, sier Zaher. Hvem skal hilse på oss? Vi er Afghanistans sønner.»