Om boka

Hvordan leve med en stor sorg!

Lucas er bestekompisen til Jakob. De har vært nære venner siden de var barn. Nå må Lucas bestemme om han vil bære kista til kompisen ved føttene eller hodet. Jakob har tatt sitt eget liv, 17 år gammel. Tre uker tidligere har Jakob gjort det slutt med Emma, som først får vite om dødsfallet etter begravelsen.

Vi følger Lucas og Emma i tiden etter at Jakob er død. De sørger på ulikt vis og de forsøker å leve videre. Samtidig tenker de: Var det tegn de gikk glipp av? Kunne de gjort for å forhindre selvmordet? Er det greit å være glad når man har opplevd et så stort tap?

Denne boka er sterk lesning og handler om et alvorlig tema, men samtidig finnes det håp i teksten.

Boka har få karakterer, mye luft og mange avsnitt. Språket er direkte og enkelt, og boka har godt lesedriv.

Utdrag fra boka

«Presten sier jeg kan bære foran. Kisten er lettest der føttene ligger.

Jeg bøyer meg fremover på kirkebenken og stirrer ned i gulvet for ikke å begynne å grine eller spy eller noe, biter meg i kinnet for ikke å åpne munnen.

Vi er tidlig ute, vi som skal bære. Kisten står oppe ved alteret i enden av midtgangen, men jeg kan ikke se i den retningen.

Vi er faren hans, to onkler og et par stykker jeg tror er tremenningene hans, og alt føles feil, for jeg er den eneste her som ikke er familie. Som bare er bestekompis.

Eller, var.

Ja, sånn er det jo. Faen.

Var bestekompis.»

*

«Det er sånn her: Han døde og la fra seg landminer i kroppen min. Jeg vet ikke hvor jeg kan tråkke før det allerede er for sent. I et sekund kan jeg gå upåvirket rundt. I det neste kommer jeg på noe, et minne om noe vi gjorde eller noe han sa eller noe annet helt random som har med han å gjøre, og da har jeg tråkket feil, og så:

Klikk.

Boom.

En plutselig eksplosjon i brystet.

Det er klart det gjør jævlig vondt da, når jeg blir sprengt i filler fra innsiden.»