Om boka

Løgn og vrient vennskap
Da Nils begynner på ny skole for åttende gang, tenker han at denne gangen skal han få det til: Han skal bli en av de populære!

Han vet godt hva slags folk som vanligvis blir best likt, og nå sier han det han må si om seg selv, selv om det ikke alltid er sant. Men hva om hele klassen plutselig skjønner at han lyver?

«Nils non grata» er en humoristisk og spennende roman om å finne sin plass i en gruppe, og alt man er villig til å gjøre når det hele går galt. Fortellingen er ordentlig morsom, samtidig som den tar barn og utenforskap på stort alvor.

Boka er skrevet i et klart og levende språk med mye dialog. Den har et luftig oppsett og godt lesedriv. Handlingen er tydelig og har et oversiktlig persongalleri.

«Nils non grata» anbefales for lesere på mellomtrinnet, men kan også treffe både litt yngre og mye eldre lesere.

Utdrag fra boka

Alle vender hodene mot meg.
«Hei, Nils», mumler klassen.
Jeg gir dem et streksmil.
«Hei, hei», svarer jeg.

«Flott!» sier Ove, og fortsetter spørrende: «Vil du …»
Jeg reiser meg og ser utover klassen, og så gjør jeg
det jeg lovte mamma å ikke gjøre:
«Nils Hansen, ny på skolen, har gått på syv skoler
før dette. Spiller tennis og samler på utgåtte edelstener
fra Jotunheimen.»

Jeg lyver, som er det samme som å finne på tull.
Det finnes ikke edelstener i Jotunheimen, og jeg sparer
ikke på dem. Klassen responderer med både knising og hvisking.
«Jøss!» sier Ove. «Den var ny! Noe mer du vil legge til?»
Jeg rister på hodet og setter meg, med dundrende hjerte.

«Den er grei, Nils», fortsetter Ove, «flott intro. Du vil fort merke at her opererer vi med et ganske heftig klassedemokrati. Alle stemmer blir hørt, hele tiden! Det er målet. Og dæven døtte om du ikke demonstrerte det akkurat nå. Kort applaus?»
Han ser spørrende utover klassen, som motvillig gir noen klapp.

Lyving kan føre til uante konsekvenser, sier mamma,
og vi er enige om at jeg skal slutte. Men av og til skjer
det bare automatisk. Det er som om det skyter opp,
og alt skal ut, bare at det er ord, og ikke er matrester,
som når man har omgangssyken.

Dessuten er det ganske enkelt å lyve, når man uansett
skal flytte igjen. Da er det ikke så farlig om det man
forteller, er sant eller ikke. Når sannheten er kjedelig,
gjør man dessuten de som hører på, en tjeneste.
Noen mener faktisk at man burde få medaljer for å lyve.