Om boka

Skilsmisser og boksekamper
Boksing er Darias største lidenskap i livet, men uansett hvor god hun blir, er det som om foreldrene hennes ikke legger merke til henne i det hele tatt. Det er ikke som inne hos den bortskjemte nabogutten, Bendik, der han og faren gjør morsomme ting sammen med hver dag.

Siden foreldrene til Bendik er skilt, får han nemlig masse oppmerksomhet og dobbelt opp av alle tingene han ønsker seg. Kanskje Daria også ville fått det sånn hvis foreldrene hennes skilte seg? Men hvordan får man noen til å skille seg? Daria har opptil flere ideer, og er ikke redd for å prøve dem ut!

«Skillsmission» er en idérik og ellevill roman om vennskap, om å ville bli sett og alt som kan gå galt om man blander seg inn i andres kjærlighetsforhold.

Boken har stort sett korte kapitler og en luftig sats med mye dialog. Persongalleriet er oversiktlig, og det er godt lesedriv. Noen av personene i fortellingen er tospråklige, og enkelte lesere kan oppleve bruken av engelske (og bulgarske) låneord som utfordrende.

Boken egner seg godt for lesere på mellomtrinnet.

Utdrag fra boka

– Hvorfor gidder dere, egentlig? hyler jeg og reiser meg så fort at fjernkontrollen faller på gulvet. – Kan dere ikke bare skille dere, sånn som moren og faren til Bendik?
Mamma og pappa ser ut som om noen har jabbet dem i ansiktet.
– Hvorfor … Men … Hva mener du? stotrer pappa. Både han og mamma glaner paralysert på nesa mi.
– Hallo, vi er jo ikke en ekte familie! Dere to har INGENTING til felles. Og når dere først er sammen, virker dere ikke særlig lykkelige.

Jeg vet at det er slemt, men det føles deilig å si det. Og mamma og pappa fortjener såpass nå.
– Du bare jobber og jobber og skravler med søstrene dine på telefonen, sier jeg til mamma og tørker meg med genserermet. – Når pappa og jeg en sjelden gang får oppmerksomhet fra deg, er det fordi du skal klage på at vi har gjort noe dumt eller ikke er bra nok.
– Nei, nå er du urettferdig, sier mamma. Hun kvikner plutselig til, og trekker opp et par papirservietter fra beholderen på stuebordet.
– Og du …, fortsetter jeg.
Pappa krymper seg når jeg setter blikket i ham.
– Du husker vel ikke hva noen av oss heter engang? Eller hvor gammel jeg er?
– Å jo da! sier pappa og puster lettet ut. – Du fylte jo nettopp fjort… Nei, jeg mener tretten …
–Lille printseso, avbryter mamma og klyper en av serviettene rundt nesa mi. – Er du også litt trøtt og sliten, kanskje?
Jeg vifter henne vekk.

– Dere skjønner seriøst ingenting, sier jeg og banner for meg selv. Det var ikke SÅNN denne kvelden skulle bli. Jeg har ikke lyst til å krangle med dem, men de gjør det jo umulig for meg!
– Er du sulten? Vil du ha en bolle med frokost-blanding? spør pappa.
– Nei, jeg vil ikke ha frokostblanding! Jeg vil ha hund og trommesett og PlayStation og tur til Disneyland! Og en kopp som det står «verdens beste datter» på, sier jeg og stormer opp på rommet mitt. De skal i hvert fall ikke få se meg grine.
– Husk å legge genseren din i skittentøyskurven! roper mamma etter meg.
– Du vil ikke skille deg, ikke sant? hører jeg pappa si idet jeg smeller igjen døra.