Om boka

Mumien kaller

Georg har lært seg å skru av stemmene til de døde som snakker til ham. Å knekke en oreganostilk er som en av-og-på knapp. Den eneste som vet at Georg kan snakke med de døde, er Live.

Klassen drar til Oslo for å se en utstilling om Det gamle Egypt og en ekte mumie.

Foran mumien kjenner Georg noe dra i seg, noe som ligner tyggistråder. Live mener det betyr at mumien vil snakke med Georg, men Georg vil ikke.

Hjemme igjen ringer det på døra, og der står det en hund. På halsbåndet står det Anubis. Hunden er veldig lik tegningen på sarkofagen til mumien. Og er ikke Anubis vokteren til dødsriket i Det gamle Egypt?

Liv og Georg drar tilbake til museet, og uten at Georg vet det har Live med en oreganostilk. «Nå kan du finne ut hva mumien vil», sier hun. Min beste venn lurte meg, tenker Georg. Det suser i hodet hans. «HJELP MEG», sier en stemme.

«Georg og mumien» har stort lesedriv, korte kapitler, tydelige karakterer og mye dialog. Den har også mange illustrasjoner. Noen vanskelige ord.

Utdrag fra boka

Hånda hennes famler etter min. Vil hun at jeg skal
holde henne i hånda? Her? Er hun redd, kanskje?

Jeg snur med for å se om noen ser, men det er bare oss
i hele salen. Jeg tør ikke se på Live, men åpner hånda mi.
Hun bøyer seg mot meg, tett inntil kinnet, og hvisker
inn i øret mitt.

«Jeg tok med denne.»

Og da kjenner jeg det, mellom håndflatene våre ligger
det noe. Jeg kjenner lukten av oregano i samme øyeblikk
som Live trykker den lille stilken inn i hånda mi. Den
knekker med en tørr lyd.

«Nå kan du finne ut hva mumien vil!» hvisker hun
inn i øret mitt.

Jeg snur meg og ser inn i de ivrige øynene til Live.

«Nei», sier jeg, men kjenner allerede at det suser inne
hodet mitt.

Det er for sent. Jeg hører stemmen til mumien nå.
Ropet trenger inn i ørene mine:

«HJELP MEG!»